— Utdrag fra teksten —

side 15

Reisen

1. Oppstart

Dette er en historie fra et land der det selvinnlysende er tvilsomt og det usannsynlige er dagligdags; der den fremmede er venn og naboen er fiende. Dessuten er det historien om en kjærlighet som én dag, plutselig og uten åpenbar grunn, kan oppløse seg i den samme intetheten som den fremkom fra, likeledes uten noen konkret grunn.

Det er vinter og flammene knitrer i ovnen. Orientalske melodier lyder fra høyttaleren, noe som setter meg inn i den riktige stemningen til å skrive.

Jeg vil ikke finne opp noe, bare skape forbindelsen mellom tankene og opplevelsene jeg tidligere har tenkt eller skrevet ned. Det skal ikke bli en fullstendig roman, ikke et historisk verk eller en eventyrfortelling, selv om det blir litt av alt. Men det som skaper sammenhengen og muliggjør sidestillingen av alle disse formene, er ingenting annet enn virkeligheten - så fortryllende, farlig, håpefull og brutal som den kan være. Når det stedvis ligger et slør av drømmende idealisme over linjene, så reflekterer den bare det man trenger for å forbli ved den selvpålagte oppgaven; ved den man har viet seg til full av håp og drømmer, kanskje meningsløst og naivt. Selv om man kanskje ikke en gang har målet klart for sitt øye.

På pulten ligger det noen brev - brev fra andre og kopier av noen jeg har skrevet selv - en dagbok, en bibliografi, en bunke med bøker ... og i tankene venter de fortsatt uskrevne minnene på hånden som skal skrive dem ned. Jeg skal bare endre navnene til menneskene.

*

side 51-53

Vakıf, 2.8.1976

Vakıf på ettermiddagen. Drosjesjåføren jeg bodde hos, kjørte meg hit, uten å vite hvor stor min interesse for denne landsbyen er, og at jeg kanskje bare ville bruke tjenesten hans frem til hit. Jeg ville ha foretrukket å gå de fire eller fem kilometerne fra Yoğunoluk, men mannen som tok imot meg så gjestfritt, forventet at han skulle kjøre meg tilbake.

Foran kirken i Vakıf ber jeg ham stoppe og jeg går ut av bilen. På trappen til kirkegården er noen menn opptatt med betongarbeider.

"Pari lujs," tar jeg sjansen og hilser på armensk. Og fra flere munner kommer det overraskede svaret: "Pari lujs!"

Dette er dagens første høydepunkt, for det er de første armenerne jeg har funnet på reisen min. Jeg spør om jeg kan se på kirken, og den blir låst opp. Man beklager at det er rotete inne, fordi man holder på med forberedelsene til høstfeiringen som skal finne sted om to uker. Kirkerommet er ganske lite, men absolutt nok til landsbyens befolkning. Jeg hører at det er rundt 40 armenske hus her. Lenger nede i landsbyen står en lastebil. Menn sitter ved siden av. Av en eller annen grunn anser jeg dem som tyrkere som er på transitt og tar en pause. Derfor snakker jeg til dem på tyrkisk. En ung mann svarer derimot på veldig god engelsk:

"Sorry, we speak Armenian here."

Han ser ut til å legge vekt på det, fordi uten tvil snakker han tyrkisk så vel som armensk. For å kompensere for feilen min, hilser jeg på armensk. Han ber meg vente et øyeblikk, han ville hente meg en te. Eller heller kaffe? Melk? Te, selvfølgelig, i dette været! Så begynner vi å snakke.

"Hvor har du lært dine armenske ord?"

"Jeg har armenske venner i Tyskland," svarer jeg.

"Har du vært her lenge ved Musa Ler?"

"Jeg kom først i går og overnattet i Yoğunoluk."

"Hvis du vil være lenger, så er du velkommen til å overnatte hos oss."

Ytterst gjestfritt blir jeg mottatt av familien. Verten min viser meg rundt i landsbyen og i appelsinplantasjene. Jeg spiser for første gang i mitt liv appelsiner rett fra treet.

"Hvordan har det seg at det fortsatt er en hel armensk landsby her på Musa Ler, etter at alle armenerne ble deportert eller var i stand til å flykte?" spør jeg.

"Noen kom tilbake fra Egypt etter krigen, da Hatay var et fransk mandat. Franskmennene hadde lovet å bli værende til faren for nye forfølgelser var over, men de trakk seg tilbake i 1938 og området falt tilbake til Tyrkia."

Senere introduserer verten meg for faren sin. Han strekker hendene sine ut mot meg.

"Mitt hus er ditt hus," sier han, "og jeg takker deg for at du snakker armensk." (Selv om sønnen hans må oversette det meste til engelsk.)

"Jeg kan bare tre ord," sier jeg unnvikende på armensk. "Tre ord, men bra!" svarer han og vi ler.

Det er annerledes enn i tyrkiske hjem, der jeg ble tatt imot. Gjestfriheten er den samme, det er det ingen tvil om. Det er mentaliteten som er annerledes. Den er mer beslektet, minner meg mer om Europa, selv om den absolutt ikke mangler orientalske trekk. Jeg føler meg mer på ett nivå med dem. Selv om jeg er for dem en forandring fra hverdagen, midtpunktet på denne kvelden, føler jeg meg ikke så rar, ikke så annerledes, ikke så uvisst svevende et sted mellom respekt og manglende forståelse.

"Hvordan kommer dere overens med tyrkerne her?" spør jeg verten min. "Er det fortsatt vansker i dag?"

Han rister på hodet.

"Her i landsbyen lever vi i fred med dem, de aksepterer oss og vi godtar dem, men når vi drar til Anatolia, kaster de steiner på oss."

"Og hvordan ser fremtiden ut? Jeg mener, vil de alltid godta at det eksisterer en hel armensk landsby på tyrkisk jord?" spør jeg videre.

Han rådfører seg kort med faren før han svarer. Jeg har inntrykk av at han må velge mellom et oppriktig svar og en forsiktig uttrykksmåte. Så sier han ganske enkelt: "Ingen vet, kanskje de vil gjøre noe, kanskje ikke."

"Kan man stole på posten, eller leser de brevene?"

"Ikke når vi skriver tyrkisk, men når vi skriver armensk, leser de dem. Det er best at du skriver til meg i Istanbul, der jeg studerer - der er det ikke farlig."

"Men hvordan passer det sammen, når du sier at dere lever i fred med dem?"

"Her i landsbyen lever vi i fred. Når jeg drar til Yoğunoluk eller de andre nabolandsbyene, kaller de meg 'gâvur' (nedlatende betegnelse for 'vantro'). Sier de det ikke til deg?"

"Jeg har aldri hørt det, sannsynligvis fordi jeg er tysk."

"Ja," bekrefter han. "Mange av dem har vært i Tyskland og tjent mye penger der."

Vi snakker videre om mange ting, spiser middag og drikker te. Nå om natten, liggende på sengen min i det luftige gjesterommet, med et svakt lys som kommer fra et eller annet sted ute på verandaen, hører jeg igjen ordene i øret mitt som jeg hørte kvelden før jeg dro: "Gud velsigne deg, jeg ønsker deg lykke til!" Så langt har jeg hatt det, og jeg tviler ikke på at det vil vare lenge.

side 75-76

Hasankeyf, 13.8.1976

Igjen er det en kveld som berører meg på så vidunderlig vis, for det er akkurat det jeg drømte om for måneder siden. Foran meg elva - Tigris - og fra fjern lyder strykenes sus. Nesten i nattens skygge skimtes den andre elvebredden, en fjellvegg overstrødd med huler, rester av boliger fra fordums tid. De tre buene til den nye broen og bak dem silhuettene av søylene til den gamle - monstrøse rester av en mektig bygning, vitner til en like mektig fortid.

Menneskene er rolige, nesten tilbakeholdne, noen roper "hoş geldin (velkommen)" i mot meg. Ingen barn løper etter meg eller ber om all slags ting, eller kaster stein når jeg blir lei av å svare. Arabiske ansiktstrekk. Bare kasernen til jandarma med det røde halvmåneflagget minner om at dette er Tyrkia.

Hundrevis av flaggermus suser over hodet mitt. Fra tid til annen skriker et esel i landsbyen. En mann kommer gående langs stranden og spør om jeg har sett et barn. Jeg så ett tidligere som løp mot byen og jeg forteller ham det. Han går ropende videre. Fra tid til annen hører jeg ham fortsatt, mens jeg ser ned på elva som gjenspeiler sølvaktig kveldens siste lys. Noen få lys fra byen skimrer over hit og på den andre elvebredden brenner et bål. Det ser ut til å være bare fred her; hvorfor har det ikke alltid vært slik? Hvorfor fløt disse vansirete menneskekroppene nedover elva, igjen og igjen, forbi dette stedet?

*

TILBAKEBLIKK:

Flere horrormeldinger kom fra Mosul, lenger nede ved Tigris-bredden:

Telegram

(Det keiserlige konsulat Mosul)
Sendt fra Mosul, den 10. juli 1915.
Mottatt i Pera [Konstantinopel], den 11. juli 1915.

Til Den tyske ambassaden, Konstantinopel.

Den tidligere mutessarrif av Mardin, som er til stede her, har informert meg om følgende: Vali av Diarbekr, Resjid Bey, raser som en besatt blodhund blant de kristne i hans vilajet; nylig skal han i Mardin ha latt gendarmeri, sendt fra Diyarbekr, drive sammen 700 kristne (for det meste armenere) en natt i nærheten av byen, inkludert den armenske biskopen, og slakte dem ned som sauer. Resjid Bey fortsetter sitt blodbad blant de uskyldige, hvis antall i dag er mer enn 2000. Hvis regjeringen ikke umiddelbart iverksetter nokså energiske tiltak mot Resjid Bey, vil den lavere muslimske befolkningen i dette her vilajet også begynne å massakrere kristne. Situasjonen her blir fra dag til dag mer truende. Regjeringen bør avsette Resjid Bey øyeblikkelig og vise med dette at den ikke godtar hans grusomheter, noe som vil motvirke den generelle uroen her.

Holstein. [12]

Telegram

(Det keiserlige konsulat Mosul)
Sendt fra Mosul, den 15. juli 1915.
Mottatt i Pera [Konstantinopel], den 16. juli 1915.

Til Den tyske ambassaden, Konstantinopel.

Den kaldeiske landsbyen Feisjabur nær Djesireh [i dag: Cizre] (vilajet Diarbekr) ble angrepet av muslimske kurdere sist søndag, og dens befolkning av utelukkende kaldeiske kristne ble massakrert. Så lenge regjeringen ikke setter i gang tiltak mot vali i Diarbekr, kan det ikke forventes at massakrene opphører.

Holstein. [13]

Regjeringen hadde ingen interesse i å gjøre noe. Den tyske ambassaden begrenset seg til intervensjoner hos Talât Beys innenriksdepartement og fikk unnvikende, betryggende eller overhodet ingen svar. To generelle protestnotater mot fremgangsmåten mot den kristne befolkningen av 4. juli og 9. august ble ikke besvart før i desember, etter at likvideringen var nærmest fullført, og dette svaret inneholdt bare en bemerkning om at det var Tyrkias interne anliggender som man ikke skal blande seg opp i, og at regjeringens handling for øvrig er nødvendig for å forhindre en propagandert undergravningsbevegelse ...

side 92-74

Van/ Akhtamar, 19.8.1976

En båt skysser turister til Akhtamar (tyrkisk: Akdamar) fra Gevaş, det gamle Vosdan. For å komme seg over på en rimelig måte, må man bli med i en gruppe og spleise på prisen for overfarten. I båten som er en delvis overdekket motorbåt møter jeg et tysk ektepar i selskap med to dommere fra Istanbul. En av dem snakker fransk, så vi fører samtalen på dette språket. Siden ikke engang tyrkerne benekter at Akhtamar er en armensk kirke og reisen vår gjaldt besøket av denne kirken, benytter jeg anledningen til å lede samtalen over på armenerne.

"Er det noen problemer med armenerne i Tyrkia i dag?" spør jeg for å sondere terrenget. Han hever hodet i fornektelse.

"Ikke i det minste - det er historie," svarer han.

"Jeg har hørt at de har problemer med å bevare språket sitt og kulturen sin."

"Vel, de er få og bor spredt over hele landet og da er de nødvendigvis isolerte. I Istanbul, der de fleste av dem bor, har de til og med egne skoler."

"Jeg vet det, men stemmer det ikke at de bare har lov til å snakke språket sitt i løpet av de få armenske språktimene i uken?"

"Det er latterlig," svarer han. "Hvem har fortalt deg det? Tyrkia er et demokrati. Hvis det er problemer i noen tilfeller, så skyldes det lokalbefolkningen, ikke regjeringen."

Det å ansvarliggjøre lokale forhold ble også til stadighet brukt overfor utlendinger i 1915/1916, tenker jeg for meg selv - visstnok dreper de dem ikke lenger i dag. De er så få at de ikke lenger utgjør noen trussel. Men de åtte millionene eller flere kurdere? Dommeren synes å lese mine tanker:

"Men det finnes riktignok problemer med kurderne," sier han. "Det er grupper blant dem som oppildner befolkningen mot regjeringen."

"De føler seg åpenbart undertrykket," sier jeg.

"Det blir hevdet," svarer han. "Det er lite arbeid i øst, folk er fattige, de krever at de skal ha det like godt som vi i vesten, men vi har økonomiske problemer og selvfølgelig lider de avsidesliggende østlige områdene mest. Det er naturlig, det har ingenting med undertrykkelse å gjøre. Regjeringen gjør det den kan."

"Kanskje man lar dem attpåtil føle at de ikke er ønsket? De ville jo ikke protestere mot språkforbud hvis de ikke fantes," sier jeg. Han unnviker.

"Vi er et demokrati," gjentar han. "Det er ingen slike forbud hos oss. Det kan ha vært vanskeligheter i noen skoler eller byer, da må man skylde på de lokale myndighetene."

Den samme taktikken som kan spores igjen og igjen i kildene fra 1915. Problemer fremstilles som mindre graverende, provoserende hendelser tilskrives lokale forhold og ansvaret for protestbevegelsen legges på motstanderen. Det ser ikke bra ut for kurdernes fremtid, tenker jeg. På et tidspunkt begynner det igjen som det gjorde den gang, det samme spillet med andre navn. Ordlyden tyder allerede på det.

Akhtamar er en idyllisk, steinete øy, bare noen kilometer fra den sørlige bredden til Van Gölü. Kirken fra begynnelsen av 1000-tallet, bygget av rødlig tuffstein på en klippe, er synlig fra langt borte. Den var en gang en del av et stort palasskompleks, men er nå den enste bygningen som står igjen. I historiske dokumenter kan det leses at de rike relieffene langs ytterveggene var farget og forgyllet, slik at gjenskinnet av solen fikk dem til å fremstå som en annen lyskilde fra langt borte.

Jeg går flere ganger rundt kirken og beundrer relieffene som er gravert i tuffsteinen, figurer fra Det gamle testamente og fra evangeliene, som strekker seg rundt hele bygningen. Her og der er en stein skadet eller en takstein mangler. Gress og små busker vokser på takene. Busker og trær gror vilt rundt kirken og de tilhørende bygningene. I kirkegården er det gravsteiner, delvis oppreist, delvis på skakke eller veltet. Inskripsjonene er fremdeles leselige, armenske navn fra Vaspurakan-riket, fra slutten av 'Den gylne tidsalder'.

Inne i kirken er det temmelig mørkt og kjølig. Gulvet og veggene er overfladisk restaurert, steiner med inskripsjoner brukt som erstatningsteiner hvor originalsteinene manglet. Til en viss grad glir de inn i et harmonisk helhetsbilde - i det minste for den som ikke kan lese skriften på dem. Den som kan lese det armenske alfabetet ser med det samme at det er gravsteiner tatt fra kirkegården, hvorav noen til og med står opp ned.

Mens de andre i gruppen av besøkende legger seg på den eneste lille sandstranden på øya, går jeg til stupet som i nord faller bratt ned til sjøen. Tusenvis av fugler, for det meste måker, sirkler rundt stupet med skarpe skrik - rart, siden innsjøens såpevann vel knapt kan by på mat. Som et maleri strekker innsjøens bredder seg i sør. Over den nordlige bredden, langt borte på horisonten, domineres fjellryggen av silhuetten til den mektige vulkanen Sipan.

Etter lang tid tar jeg frem fløyten min igjen og spiller sangen om Akhtamar, hvis ord jeg fremdeles ikke kjenner, men hvis melodi må være hjemme et sted her omkring. Så skriver jeg et brev til Tamara - for om jeg ikke hadde møtt henne, ville jeg aldri ha kommet hit ...

side 119-120

ISKUHI (Refleksjon)

Det er midten av september 1987. For noen dager siden begynte høsten. Trærne hadde allerede fått sine første gule og røde blader, knapt merkbart med det første, men nå, nesten over natten, har rognetrærne blitt til røde, bjørkene og ospene til gule flammer i den mørkegrønne, nordiske granskogen. Det er blitt kjøligere om dagen. For kort tid siden kunne jeg ennå kjenne sensommersolens varme, da jeg gikk gjennom skogen. De første nordlysene har flagret over himmelen i klare netter. Men nå er himmelen grå. Skodde og duskregn omfavner alt. Årstiden har skiftet.

Det er elleve år siden jeg reiste gjennom Vest-Armenia. Siden har jeg ikke vært der igjen. Jeg holdt lenge kontakt med mine armenske bekjente helt til jeg forlot Berlin for å innrede mitt hjem her i nord. Men Armenia slapp meg aldri helt. I alle disse årene var det skrevet noe mellom linjene i underbevisstheten min, som igjen og igjen minnet meg om frukthagene ved Musa Ler eller skumringstimene ved Van-sjøen. Alle fjellene, isbreene, fjordene og skogene, som nå former bakgrunnen for min yrkesrelaterte virksomhet, har ikke latt gress-steppene, elveoasene og vulkanene i det armenske høylandet falme. Og mens verden plutselig tenker seg om, sporer opp gamle forbrytelser og anklager gammel skyld, og mens Armenia fortsetter å dø hen, sitter jeg ved peisilden og skriver historien om Iskuhi.

Iskuhi fantes ikke virkelig. Eller rettere sagt, hun - samt hennes mannlige representanter - fantes hundre ganger. Kanskje tusen ganger. Fra hver av disse Iskuhi'ene kjenner jeg bare en kort periode av livet, en episode. Jeg skriver dem sammen som om det var en eneste Iskuhi, hvor alle disse episodene forenes. Denne står for alle, og mange armenere kjenner seg kanskje igjen i henne. Og derfor fantes hun egentlig likevel.

side 127-129

...

To dager senere møttes vi i en av Berlins utallige pizzeriaer. Jeg kom først, og mens jeg ventet, husket jeg en av kveldene, for elleve år siden, rett før jeg dro til Tyrkia. Der hadde jeg vært på en pizzeria sammen med en venn og fortalt henne om Armenia. Jeg var veldig ung og det hele hadde en sterk bismak av orientalsk eventyr. Nå satt jeg her og ventet på en armener, som det hele var en trist virkelighet for - en som hadde våknet hver morgen i frykt for at politiet kunne komme på døra og arrestere henne på nytt.

Iskuhi kom nesten til avtalt tid. Hun hilste på armensk og jeg svarte. Så kom en hel foss av armenske ord flytende mot meg, da hun satte seg ved bordet. Jeg lurte på hvordan jeg kunne få en mening i de få ordene jeg forstod fra første setning, mens hun allerede var kommet til femte. Til slutt måtte hun le av det forskrekkete ansiktet mitt.

"Det er på tide at du lærer deg armensk," sa hun, igjen på engelsk. "Hvis du vil skrive om armenere, er det viktig å forstå armensk kultur. Og kulturen starter med språket."

Et ironisk uttrykk for over ansiktet hennes.

"Jeg er fullstendig klar over det," svarte jeg. "Men husk, det er omtrent åtte år siden jeg snakket med en armener sist, og jeg møtte deg for bare to dager siden, så ..."

"Helt greit," avbrøt hun smilende. "Jeg bare liker å snakke armensk i offentligheten uten å bli uglesett fra alle kanter. Det er bare synd at ingen forstår."

Vi bestilte tsatsiki og bakte auberginer for å gi atmosfæren et noenlunde armensk preg, selv om menyen sannsynligvis var heller gresk enn armensk inspirert. Da Iskuhi kom med en bemerkning om dette, husket jeg mitt besøk på den greske kirkegården i Istanbul og arbeidernes tause, dels bortvendte ansikter, da jeg spurte etter en armensk kirkegård. Jeg fortalte henne det.

"Du må forstå dette," sa hun. "Selvfølgelig vet grekerne hvor de armenske menighetene er, og alle vet at de vet det, men de er redde for at du vil fortsette å spørre og forlede dem til å si noe de ikke burde si. Man stoler ikke på noen. Du kunne ha handlet i oppdrag for myndighetene for å finne ut om det finnes kontakter mellom de kristne miljøene som kan tolkes som konspiratoriske. Slike ting er ikke uvanlig."

"Ville de da sendt en 20 år gammel, utenlandsk student som knapt kan snakke tyrkisk?"

"Selvfølgelig. Det er det minst påfallende. Slike agenter foretrekker å late som om de er ufarlige turister."

Vi fikk våre gresk-armenske auberginer og vinen vi hadde bestilt.

"Grekere og armenere har en lignende skjebne i Istanbul," fortsatte Iskuhi. "Og med dem de andre kristne minoritetene. Vi må lide sammen, men får ikke lov til å gråte sammen."

Hun løftet glasset sitt og vi skålte. Jeg tenkte etter gammel tysk vane, om jeg skulle foreslå noe smart som vi kunne skåle for. Men jeg lot det være - det var uansett klart hvorfor vi satt sammen og hva vi ønsket oss.

"Det første som skjedde," begynte Iskuhi, "som jeg forbinder med mitt eget liv, var angrepet på de kristne kvartalene i Istanbul i september 1955. Jeg var nettopp født da og jeg husker selvfølgelig ingenting, men min mor fortalte mange ganger om det. Det var sannsynligvis de mest forferdelige timene hun hadde gått gjennom i livet sitt. Det var under Kypros-krisen, da mange tyrkere holdt en anti-gresk demonstrasjon, mens det plutselig ble spredt rykter om at det ble begått et bombeangrep på Atatürks fødested i Thessaloniki, en falsk melding som - med all sannsynlighet - ble spredt med hensikt akkurat på dette tidspunktet for å hisse opp de allerede opprørte menneskemassene ytterligere. Min mor hørte motorlyd og ville skrik i gaten og så ut av vinduet, hvor grupper av tyrkere hoppet fra lastebiler bevæpnet med hakker og spader, gikk til angrep på greske og armenske butikker, ødela alt de kunne få tak i og begynte å plyndre lokalene. De brølte 'kristne hunder' og 'vantro svine-etere'. Moren min, med meg i armene, stod målløs og stirret ut av vinduet. Det var bestemoren min som umiddelbart forstod situasjonen og tok affære. Hun hadde levd gjennom årene fra 1915 og utover. 'Kjære Gud!' ropte hun til moren min. 'Nå begynner det igjen. Vi må dra, fort!' Hun plukket opp en kjøkkenkniv som hun gjemte i ermet og dro oss etter seg gjennom bakdøren, langs et lite smug der det ikke var noen, til et nabohus. Huset vårt hadde ingen kjeller. Men i nabohuset hadde de et kjellerrom med en jerndør. Det var i alt fem familier som gjemte seg der. - Ødeleggelsen og plyndringen varte over natten, og først dagen etter grep politiet inn og arresterte mange mennesker. Da moren min kom tilbake til leiligheten vår, var bare noen få vinduer blitt ødelagt av steinkasting. Men min fars butikklokale hadde blitt fullstendig rasert. Han hadde klart å gjemme seg og ingenting hadde skjedd med ham. Tusenvis av greske og armenske butikker hadde blitt ødelagt, mange kirker og skoler brent ned, og kirkegårder skjendet. Heldigvis utartet det ikke i massakrer, men det var ikke mye som manglet. I tiden etter emigrerte igjen tusenvis av armenere og grekere." [22]

side 152-154

...

I Nagorno-Karabakh, eller Artsakh, som armenerne kaller det, var det få muligheter for høyere utdanning. Mangelen på arbeidsplasser hadde ført til at mange unge armenere hadde utvandret. Området var blitt neglisjert gjennom mangelfulle veiforbindelser, vann- og gassforsyning og manglet muligheten til å motta armensk TV. Alle innflytelsesrike stillinger, myndigheter, politi, til og med lærere og leger, ble utplassert fra Aserbajdsjan. I tillegg hadde det ikke blitt gjort noe for å redusere de tradisjonelle konfliktene mellom de etniske gruppene. Kort sagt, Aserbajdsjan ble beskyldt for grove feil ved utviklingen av området. Armenias øverste sovjet støttet Stepanakerts anmodning, mens Aserbajdsjan avviste den resolutt og nektet for de alvorlige beskyldningene. Ulike steder begynte folk å demonstrere. Organiseringen ble foretatt av 'Krunk' (armensk: 'trane' - symbolet for sorgen over det tapte hjemlandet), en nydannet organisasjonskomité for overføringen av Nagorno-Karabakh til Armenia, bestående av innflytelsesrike personer. Aserbajdsjanske myndigheter begynte å stenge alle forbindelser mellom Armenia og Karabakh.

• Nagorno-Karabakh, 22. februar. Flere hundre bevæpnede aserbajdsjanere flytter til Karabakh og provoserer sammenstøt som krever de første voldsofre blant armenere.

En utsending fra Moskva til Stepanakert overleverte i disse dager en erklæring om at territorielle endringer er uaktuelle. I Karabakh og Jerevan vokste demonstrasjonstogene fra dag til dag, provosert av Moskvas avvisende holdning og aserbajdsjanernes økende vold mot Karabakh-armenerne.

• Jerevan, 25. februar. Hundretusenvis armenere - rapporter snakker om opptil én million! - deltar i det største protestmøtet i Sovjetunionens historie. Butikker, fabrikker og skoler holdes stengt. Også i Karabakh legger nesten alle armenere, 140 000 i tallet, ned arbeidet og deltar i demonstrasjoner. Sovjetiske stridsvogner ruller inn. Luftbårne tropper inntar stillinger rundt Jerevan. Vestlige korrespondenter får innreiseforbud og det beordres en total nyhetsblokade. Gorbatsjov appellerer til Armenia om å bevare roen. Men massemønstringene av hundretusener fortsetter uforminsket dagen etter.

Karabakh-komitéen og Moskva ble enige om et ultimatum. Moskva ville få en måneds frist, fram til 26. mars, til å behandle Karabakh-saken. Generalsekretær Gorbatsjov lovet et svar. Streikene ble stoppet - motvillig riktignok, fordi samtidig truet en sekretær i sentralkomitéen i Moskva med at man måtte regne med ytterligere ofre blant den armenske minoriteten i Aserbajdsjan, og det kjentes i Armenia som en bitter pille å svelge.

Så kom 28. og 29. februar. Det skulle bli to dager som ga armenerne all grunn til å fortsette kampen for rettferdighet, til tross for alle vanskeligheter som ville være forbundet med det. For de armenske innbyggerne i den aserbajdsjanske byen Sumgait var dette de absolutt verste dagene i deres liv - for mange av dem de siste.

• Sumgait, 28. februar. En mobb på flere hundre aserbajdsjanere beveger seg gjennom byen og hetser den armenske befolkningen. De bærer plakater med inskripsjoner som 'Slakt armenerne ned'. De drar mot bydelene som har blandet befolkning. De plyndrer armenske butikker og bryter seg inn i leiligheter, slår i hjel med spader eller knivstikker familiefedre, voldtar kvinner og kaster barn ut av vinduene.

Siden tyrkernes forbrytelser mot armenerne hadde startet for over hundre år siden, har ikke menneskene blitt mer humane. Når sinne slapp løs, bar de det samme hatet, den samme blodtørsten, den samme sadismen. Det at de nå hadde på seg moderne antrekk og bodde i blokkleiligheter, gjorde ingen forskjell.

Så slo de inn husdøren til ekteparet Arakeljan med økser og dro de to ut i gården mens de slo løs på dem. De drepte mannen, helte bensin over ham og brente liket. Hans kone lå ubevegelig og lot til å være død for å unngå ytterligere tortur - hun ble brent levende, men overlevde under umenneskelige smerter fordi hun hadde blitt tatt for å være død. I en annen leiegård ble Melkumjan-familien torturert i hjel med sine tre barn. Raissa og hennes 24 år gamle datter Irina led mest. Da kvinnene til slutt døde, var det ikke blitt et eneste klesplagg igjen på kroppene deres under slagene. De skar den gravide, 26 år gamle Lolita opp levende, rev det ufødte barnet ut og parterte det. Andre familier fikk ørene eller fingrene avskåret. Armenere, som så mobben bryte seg inn i hjemmene sine, ringte politiet og ba desperat i sin dødsangst om at man måtte komme dem til unnsetning. De aserbajdsjanske politibetjente sa bare at de skulle oppføre seg rolig og bli i hjemmene sine, det var ikke noe grunn til å bekymre seg.

...