— Forord —

Denne boka ble skrevet langt på vei allerede i årene 1989-91. Utgangspunktet var dagboka fra en tur til Øst-Tyrkia (det tidligere Vest-Armenia), som jeg hadde gjennomført i 1976 som uerfaren 20-åring. Målet mitt var å bli kjent med landet - først og fremst sett fra synsvinkelen til folkemordet på armenerne og andre kristne grupper, som fant sted der under og etter første verdenskrig, noe som det offisielle Tyrkia aldri har erkjent.

Konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan siden 1988, som roter i de samme historiske motsetningene, brakte saken igjen på dagsorden. Av ulike årsaker ble boka imidlertid ikke publisert den gang. Men de siste årenes hendelser har nok en gang gitt grunn til å drøfte spørsmålet om minoriteter i Tyrkia i offentligheten. Disse inkluderer først og fremst økningen av autoritære tendenser i landet og den endelige anerkjennelsen av Det osmanske rikets folkemord på armenere og andre kristne minoriteter ved flere land, blant annet den tyske Forbundsdagen i 2016.

Det offisielle Norge, som ellers gjerne vil fremstå som et land som setter menneskerettigheter høyt, har dessverre aldri tort å tråkke de tyrkiske nasjonalistene på tærne og finner på uholdbare unnskyldninger - uten noensinne å ha forklart, hvor forskjellen mellom holocaust i Tyskland og det armenske folkemordet ligger. Tro om kanskje faktorer som f. eks. norske oljeinteresser i Tyrkias tvillingland Aserbajdsjan har noe med dette å gjøre?

Min reise fant sted seksti år etter folkemordet. I mellomtiden har det gått ytterligere førti år. Kanskje det har noe for seg å se tilbake på tiden mellom hendelsene, mellom første verdenskrig og i dag. For det som skjer på den politiske scenen i dag er bare én episode i en pågående utvikling som roter langt tilbake i fortiden.

Massearrestasjoner og masseoppsigelser som begynte etter det mislykkede militærkuppet sommeren 2016, er ikke noe nytt i Tyrkias historie, selv om det nå skjer i en enestående skala. Folkemordet i de kristne befolkningsgruppene begynte i 1915 med massearrestasjoner, på den tiden av armenske intellektuelle og embetsmenn, for å ta lederskapet og talerøret fra denne da ganske store befolkningsgruppen.

I nyere tid har Balyoz Harekâtı ('Slegge-konspirasjonen', 2003) og Ergenekon-rettsprosessene (2007-2013) vært eksempler på påstander om konspirasjoner mot regimet i årevis. Så vel opposisjonelle aktører som andre upopulære personer ble holdt i varetekt, til alt omsider løp ut i sanden på grunn av mangel på bevis.

Kanskje dét var grunnen for at det måtte til et 'ekte' kuppforsøk. I 2016 hadde president Erdoğan tilsynelatende allerede listen over borgere han ønsket å arrestere eller å få kastet ut av kontorene sine for å bryte motstanden mot hans makt. Kuppet herdet bildet av fienden i form av Gülen-bevegelsen, som allerede hadde falt i disfavør i 2013. Derfor er det lite sannsynlig at kuppet kom overraskende.

I denne konteksten er det også et spørsmål om bombeangrepene i Diyarbakır og Ankara i 2015 og 2016 virkelig kan tilskrives dem som har fått skylden. Hendelsene bidro målrettet til å kaste et dårlig lys på den voksende demokratiske borgerrettsbevegelsen i landet, som er en torn i øyet til de tyrkiske nasjonalistene, og leverte et påskudd for å knytte den til konspiratorisk virksomhet og terrorisme. De bidro også til å fornye harmen mot den kurdiske separatistbevegelsen, som lenge hadde opprettholdt en våpenhvile med de tyrkiske militære, og til på nytt å rettferdiggjøre en nådeløs fremferd mot dem.

Under første verdenskrig var målet av en nokså lik fremferd å forberede et folkemord på de forhatte kristne som urettferdig ble beskyldt for politisk konspirasjon i en krigssituasjon. I dag er kurderne i en lignende situasjon. De har egentlig vært det i lang tid, for de første deportasjonene av kurderne fant sted nesten samtidig med det armenske folkemordet vinteren 1915/16, da 300 000 ottomanske kurdere ble tvangsflyttet. De er riktignok muslimer, men ikke tyrkere.

Hva er det egentlige målet med denne form for politisk handling i dag, bortsett fra maktbesettelse? Kjenner den tyrkiske nasjonalismen representert av Erdoğan etiske grenser som den ungtyrkiske bevegelsen i 1915 ikke hadde?

Mens diskusjonen om folkemordet de siste tiårene har mistet tabuet i stadig større borgerlige kretser i Tyrkia, selv om ordet fremdeles ikke er direkte uttalt, blir det fortsatt benektet i nasjonalistiske kretser. Det er en umulighet for dem å betegne grunnleggerne av det moderne Tyrkia som folkemordere. Dette går i ledtog med uviljen mot å kvitte seg med institusjoner som mediasensur, politisk forfølgelse og tortur - helt uakseptable i demokratiske land - metoder som autoritære regimer ikke kan klare seg foruten. Overgangen fra tilnærmingsforsøk til konfronterende og aggressiv atferd overfor EUs medlemsland kom overraskende raskt.

På dette tidspunktet utviklet borgerkrigstilstandene i nabolandene Syria og Irak seg i store proporsjoner. Den raske framveksten av 'Den islamske stat' (IS) rett utenfor den sørlige tyrkiske grensen ble opprinnelig ønsket velkommen av Tyrkia på grunn av dens anti-sjiamuslimske natur. De internasjonale forventningene om en klar uttalelse fra Tyrkia, de obskure forholdene og frontlinjene mellom Tyrkia, det borgerkrigsherjede Syria, 'Den islamske stat' og forskjellige kurdiske militser, flyktningkrisen som Tyrkia brukte til å utpresse Den europeiske union ... alt dette gjorde at situasjonen ble mer og mer forvirrende og skjulte Tyrkias faktiske mål, nemlig å sikre sin egen maktposisjon og utvide sin innflytelse i regionen.

2. juni 2016 anerkjente Tyskland endelig offisielt det armenske folkemordet som sådan, et krav ikke bare fra armenere, men også fra menneskerettighetsbevegelser og forskere i flere tiår, som frem til da hadde vært unngått av hensyn til det tysk-tyrkiske forholdet. Tross alt bor det tre millioner tyrkere av alle politiske holdninger i Tyskland.

Seks uker senere fant det mystiske statskuppet sted i Tyrkia. Massearrestasjoner, avsettelser og yrkesforbud begynte. Store deler av befolkningen ble diskreditert og beskyldt for å sympatisere med kuppmakerne. Med tanke på den antatte 'forestående fare' for staten, som han tilsynelatende klarte å formidle med suksess, lyktes president Erdoğan med å gå seirende ut av folkeavstemningen som skulle utvide hans stilling i april 2017, om enn med en smal margin. Hva handler alt dette egentlig om? Egentlig trenger man bare regne sammen to og to.

De fleste har sannsynligvis glemt at Erdoğan, den gang fortsatt borgermester i Istanbul, sa den 6. desember 1997 ved et valgarrangement: "Demokrati er bare toget vi kjører på til vi når vår destinasjon," og siterte fra et islamistisk dikt. Dermed uttrykte han visstnok sitt sanne mål om å konsolidere sin makt på demokratisk vis, for så å avskaffe demokratiet og føye Tyrkia inn i rekkene av de andre autoritære, islamistiske statene i Midtøsten.

På den annen side, særlig under presidentskapet til Abdullah Gül (2007-2014), søkte Tyrkia en halvhjertet tilnærming til Armenia, som det ikke har opprettet diplomatiske forbindelser med siden uavhengigheten. Zürich-protokollene (2009), som verken ble ratifisert av det tyrkiske eller det armenske parlamentet, inkluderte en bilateral ekspertkommisjon for å tydeliggjøre 'hendelsene i 1915', som det armenske folkemordet da under AKP-regjeringen nøytralt ble betegnet, i stedet for den tidligere versjonen, 'det påståtte folkemordet'.

Hadde man fortsatt håp om å komme inn i EU, eller ønsket man å distrahere fra andre problemer? I alle fall ble flere armenske kirker i Anatolia restaurert på 1990- og 2000-tallet, delvis med armenske og delvis med statlige midler. I kontrast til dette ble den tidligere armenske residenskirken i Kars, som jeg i 1976 så som et tyrkisk museum uten henvisning til dens armenske fortid, omgjort til en moské.

Nesten 60 000 armenere bor i dag i Istanbul, i tillegg omtrent 30 000 (uoffisielt kanskje betydelig mer) arbeidsinnvandrere fra republikken Armenia. Arbeidsinnvandrerne stammer hovedsakelig fra området rundt Spitak og Gjumri (tidligere Leninakan) nord i landet, som langt på vei ble ødelagt av det voldsomme jordskjelvet i 1988 og hvor gjenoppbyggingen frem til i dag er ufullstendig og den økonomiske situasjonen vanskelig. De er for det meste ulovlige innvandrere, mest kvinner som jobber i husholdninger, men tolereres i stor grad.

Regjeringen bruker arbeidsinnvandringen i sin propaganda, fordi hvorfor ville disse menneskene komme frivillig inn i landet hvis Tyrkia var så armenerfientlig som det påstås? Ja, hvorfor reiser armenske gjestearbeidere til Tyrkia? Svaret er sannsynlig at mange har få valg. Veien til Europa eller Nord-Amerika er mye vanskeligere.

I Istanbul kan man som armener leve langt på vei uforstyrret, så lenge man holder en lav profil. Som eksemplet med den tyrkisk-armenske journalisten og utgiveren Hrant Dink og hans stort sett tyrkisk-språklige avis 'Agos' ('Åkerfure') viser, er det til og med mulig å nå midlertidig frem til større deler av den tyrkiske befolkningen og få dem til å tenke. Hrant Dinks liv ble imidlertid gjort stadig mer vanskelig av nasjonalistiske krefter. Til slutt, i januar 2007, ble han skutt på gaten. Selv om de unge gjerningsmennene ble tatt og dømt under ungdomsloven, ble deres støttespillere skånet til i dag. Hundretusener fulgte gravferden og begravelsen. Det offisielle Tyrkia fordømte handlingen på det sterkeste, men fikk skarp kritikk av at de ikke i tilstrekkelig grad hadde forebygget slike nasjonalistiske forbrytelser, men heller omfavnet nasjonalistiske kretser.

I langt større antall enn den gangen da denne boken egentlig skulle bli utgitt, finnes det nå tyrkiske forfattere, filmskapere, menneskerettighetsaktivister, forskere og andre som tydelig fordømmer det osmanske folkemordet på armenerne og gjør sitt beste for å fremme politisk opplysning. Imidlertid bor mange av disse kritiske stemmene nå i eksil. Den nylige forverringen av den politiske situasjonen i Tyrkia sørger for at de forblir der. Man kan sitere Doğan Akhanlı, som har behandlet folkemordet i en roman og et skuespill, og som har en arrestordre i Tyrkia for påståtte lovbrudd hengende over seg. Tyrkia forsøkte forgjeves å få ham utlevert via Interpol fra hans ferie i Spania i 2017. Eller Fatih Akin, som trakk tyrkiske nasjonalisters vrede på seg med sin spillefilm 'The Cut' (2014), hvor folkemordet står i sentrum. Eller Taner Akçam, som publiserte blant annet den tyske oversettelsen av krigsforbryterprosessene fra 1919 og 1920 og siden den gang har publisert en rekke bøker om folkemordet på armenerne. Eller Mehmet Polatel eller Fuat Dündar, som hver på sin egen måte og med sin profesjonelle bakgrunn prøver å belyse de sanne hendelsene. Mange andre kunne helt sikkert nevnes.

Det alle disse aktørene er klar over, er at det uten en oppriktig bearbeidelse av fortiden ikke kan finnes noen tro på fremtiden. Tyrkia fortsetter å formidle en mye mer strålende versjon av den nasjonale fortiden enn dens minoriteter og naboer har i hukommelsen. Og konfliktene, misforståelsene og de politiske forfølgelsene vil vedvare så lenge sannheten blir fornektet. De destruktive, nasjonalistiske kreftene vil fortsatt få grobunn for sine bakvaskelser og foraktelige holdninger. De politiske tendensene i Tyrkia som jeg har antydet ovenfor, lar ikke forvente noe godt.

Så langt for å aktualisere temaet. La oss nå gå førti år tilbake - et halvt menneskeliv - tilbake i historien, trenge inn i det store, mystiske landets indre og vende blikket enda lenger tilbake derfra, til en enda tidligere fortid!

Winfried Dallmann, Tromsø, 2018/2020

OPPRINNELIG FORORD (1991)

Hendelsene siden 1988 i sovjetrepublikkene Armenia og Aserbajdsjan i forbindelse med Nagorno-Karabakh-konflikten har gjort verden oppmerksom på det armenske folket, som har levd en skyggefull tilværelse i mer enn et halvt århundre. Men media rapporterte om de aktuelle hendelsene for det meste løsrevet fra den historiske konteksten og de dype røttene til konflikten, reduserte dem til sosiale og religiøse problemer. De store overskriftene avslørte ikke at konflikten var et ledd i en systematisk forfølgelse av armenere gjennom det siste århundret, gjennomført av de tyrkiske nasjonene i Midt-Østen, som aserbajdsjanerne tilhører. At konflikten brøt ut åpent på nytt på akkurat daværende tidspunkt, skyldes simpelthen forandringene i og oppløsningen av Sovjetunionen, som tidligere kvelte, undertrykte eller tiet i hjel enhver konfrontasjon.

Opprinnelsen til det armenske problemet ligger i Tyrkia, som hadde okkupert det meste av det armenske befolkningsområdet siden Det osmanske rikets tidsalder. I kjølvannet av nasjonalistiske, pan-tyrkiske bevegelser siden slutten av 1800-tallet, ble armenerne utsatt for en systematisk forfølgelse, som kulminerte under første verdenskrig i grusomme nedslaktinger av mennesker.

Tyrkia har ikke innrømmet fortidens forbrytelser til den dag i dag. Det var ikke noe rettsoppgjør om krigsforbrytelsene, bortsett fra en veldig kort periode i det beseirete Tyrkia etter krigen. Det fantes ingen forsøk på oppreisninger eller opplysning av sitt eget folk om hva som hadde skjedd, som kunne bidra til å forhindre en gjentakelse av slike forbrytelser. Fra begynnelsen av tiltakene mot armenerne for over hundre år siden til i dag, bedrives i Tyrkia historieforfalskning der planlagte massakre fra regjeringshold på mer enn en million armenere og andre kristne minoriteter (assyrere/arameere, Pontus-grekere) er blitt fremstilt som isolerte angrep av lokalbefolkningen. Som besatt setter representanter for Tyrkia seg til motverge mot alle forsøk på å se det som skjedde i lys av det det egentlig var: Folkemord.

Selv om disse spørsmålene de siste årene har blitt diskutert igjen i internasjonale komitéer, har restene av den armenske befolkningen blitt fordrevet fra Anatolia gjennom målrettede og kamuflerte tiltak. Det har vært utallige menneskerettighetsbrudd mot kurderne den siste tiden, og det er å frykte at fornyede pogromer (se ordforklaringer i slutten av boka) vil forekomme i kjølvannet av den økende separatistbevegelsen til kurderne - denne gangen rettet mot dem som på den tiden hjalp tyrkerne med å tilintetgjøre armenerne. Dermed kvitter den tyrkiske staten seg gradvis med alle ikke-tyrkiske elementer i befolkningen med en utspekulert systematikk, som den alltid har prøvd å tilsløre foran øynene til verdensopinionen.

Selvfølgelig finnes det utallige ærverdige tyrkere som på ingen måte er villig til å identifisere seg med slike tendenser. Problemet er at de fleste av dem også er utsatt for forvrengninger av historien, slik at det ofte er umulig for dem å erkjenne sannheten om fortiden - og dermed om nåtiden. Men de som anerkjenner og publiserer sannheten, havner i fengsel for ærekrenkelser eller 'fornærmelser av den tyrkiske identiteten'.

Denne boka er ment å tjene flere formål. På den ene siden skal den hjelpe til, med armenerne som eksempel, at de kristne minoritetene i Tyrkia og deres situasjon ikke blir glemt i skyggen av det langt større antall kurdere som i dag er utsatt for forfølgelse. Videre skal den avsløre den bakenforliggende målbevisstheten, som ofte ikke synes i skyggen av de aktuelle hendelsene til enhver tid, som tyrkerne har vist ved å tyrkifisere sin multietniske stat med alle midler tatt i bruk. Og til slutt skal den vise den historiske konteksten for dagens konflikt mellom armenere og en annen tyrkisk befolkningsgruppe, der den dukker opp åpent i konflikten om Nagorno-Karabakh. Denne konflikten må av oss i utlandet ikke sees isolert fra fortiden - ellers risikerer man å overse de overordnede årsakene og målene for handlingene i jungelen av detaljerte pressemeldinger.

Dette er ikke en avhandling som legger vekt på en fullstendig analyse. En slik analyse er ivaretatt av andre arbeider somblant annet er oppført i litteraturfortegnelsen i appendiks. Denne boka er en kombinert form for reisefortelling og eksempelvis dokumentasjon som skal gjøre problematikken tilgjengelig for et bredere publikum.

Den første og langt på vei lengste delen er dagboken fra en reise gjennom Øst-Anatolia (det tidligere Vest-Armenia) i 1976, som helt til minste detalj er basert på personlige erfaringer. Til de enkelte stasjonene på turen gis det informasjon om hendelsene under folkemordet 1915-1922. På den ene siden er det forsøkt å unngå historieboktekster, mens, om mulig, øyenvitner har fått lov til å snakke. Men i sin helhet skal det likevel formidles en rimelig oversikt. Kildene til sitater og beskrivelser av spesifikke hendelser er listet i appendiks.

Den andre delen omhandler forskjellige aspekter av problemet i form av samtaler med en fiktiv armensk kvinne fra Tyrkia, Iskuhi, hvordan de kunne ha artet seg. Fakta angående armenernes situasjon i Tyrkia som her er nevnt, er enten dokumentert i litteraturen (se tekstreferanser) eller erfart av øyenvitner (sistnevnte er ikke oppgitt for å beskytte personene).

Den tredje delen er en kort beskrivelse av hendelsene i 1988 i de sovjetiske Kaukasus-republikkene Armenia og Aserbajdsjan så langt det gjelder armenske spørsmål. Disse får en annen dimensjon på bakgrunn av det totale bildet. Kildeopplysninger er overflødige her, siden teksten utelukkende er basert på rapportene fra de internasjonale pressebyråene på den tid, slik det ble gjengitt i vesteuropeiske aviser.

Denne boken er først og fremst beregnet på den som vil vite mer om en side av Tyrkia som de ikke lærer fra tyrkiske kilder eller bøker og rapporter basert på slike; å formidle en bakgrunn for de som reiser med åpne øyne til armenske eller tidligere armenske befolkningsområder; å gjøre kjent skjebnen til et folk utenfor de innviede kretsene; å gi forklaringer på hendelser og forhold som ellers ville være vanskelig for den reisende eller interesserte å forstå.

Winfried Dallmann, Berlin, 1991