— Bokomtale —

på amazon.de

av Nicola Möller, 20. Mai 2018
(oversatt fra tysk)

5 stjerner

Massedrap og fordrivelse av etniske minoriteter er et mareritt som hjemsøker menneskeheten den dag i dag. Og det er ekstremt vanskelig å forholde seg til dette som et individ. I prinsippet er det bare to alternativer: å trekke seg unna ved å undertrykke det, eller å prøve å bearbeide det. For den som vil våge det siste, er Winfried Dallmanns bok "Tårer ved Ararat" sterkt å anbefale.

Den plutselige og dype forelskelsen i en armensk jente og sangene hennes leder Dallmann som 20 år gammel student til armenernes tragiske skjebne. Han legger ut på en ensom reise til folkemordets historiske steder. Den beste og dominerende delen av boka er hentet fra reisenotatene hans:

Forsøket til en ung mann å kontakte etterkommerne til de overlevende av en humanitær katastrofe og å forstå det uforståelige fra deres synsvinkel. Fordypningen i massepsykologiens mørkeste sider, hans økende sinne og fortvilelse, overskygger snart minnene om jenta og ofte til og med bekymringen for sitt eget liv. Det eneste som hjelper ham og leseren er en dyp respekt for livet og det vakre i landskapet han reiser gjennom for å overleve konfrontasjonen med den mørke fortiden. Hans møter med gode og hjelpsomme mennesker vekker håp om at vi en dag vil være i stand til å overvinne det onde, med litt hell til å forhindre eskalasjoner av egoisme og maktbegjær, og til å kvele hver nokså svak antydning mens det ennå er tid. Hva er det egentlig som fører til at hat, sinne og fortvilelse som har blitt undertrykt i årevis, plutselig blir sluppet løs i en eksplosjon av grusomme voldshandlinger mot de svake og tilnærmet uskyldige i samfunnet?

Som geolog har Dallmann et litt annet perspektiv enn historikerne. Han ser alle hendelser ut fra planetens dynamiske utvikling, hvor tiden et menneskeliv varer blir nesten ubetydelig; der storslagenheten av et landskap overgår alle menneskelige ambisjoner, uansett hvor syk sinnet de utspringer fra måtte være. Og noen ganger gir disse, for det meste umerkelig langsomme prosessene, plutselig voldelige og nådeløse utslag, sånn som jordskjelvet i Sovjetunionen som begravde armenere som under uendelige lidelser hadde overlevd massakrene. Ved å beskrive denne hendelsen på slutten av boka, overlater forfatteren oss til våre egne følelser.

Til tross for de nøye undersøkte historiske fakta, er boka veldig annerledes enn den klassiske dokumentarrapporten. Den er full av emosjonelle prosesser og indre spenninger. Forfatteren tillater ikke at vi unndrar oss ved å lagre datoer og steder i hukommelsen. Han tar oss sakte og nådeløst med til det stadiet hvor vi erkjenner medansvar og uendelig tristhet. Kanskje er bøker som dette virkelig det som trengs til å lede menneskets utvikling inn på bedre veier?